Å skrive et portrettintervju kan kanskje virke som en oppgave som er altfor stor, altfor krevenede. Og selve skriveoppgaven kan være utfordrende når tilbakemeldingene fra elevene er at de ikke leser aviser eller blader, ei heller tekster på internett. De spiller. Sier de, da. På spørsmål om hvordan verden ville sett ut om det bare var bilder her og ikke tekst, var tilbakemeldingen tydelig: Da ville verden sett herlig ut!
På tross av barrierer og spørsmål om hva de skulle skrive når de skulle bruke PC-en til å taste bokstaver og ord, viste det seg at flere av disse 10. klassene kunne mer enn de utga seg for. Og da jeg leste opp et Magasinet-intervju med Knut Haavik - skaperen av Se&Hør, ble det stille i lokalet.
Portrettinterjvu-sjangeren kan godt skrives som en film, eller skildres. På journalist-språket kalles det å beskrive, ikke å ramse opp hva som skjer først, så deretter. Det blir kjedelig. Men idet du forteller hva som foregår rundt deg, hvordan (skolens bygning) betong og treverk er flettet sammen og skaper en autoritær men likevel fri ramme rundt læringsplassen, da får vi flere med oss. Istedet for å si om bygningen at den er en arkitekttegnet bygning. For hva blir det i leserens hode?
Lukter og farger, lyder og hendelser, mennesker og tanker. Dette er hva som får oss til å knytte oss til en tekst, og gjerne når den er så litterær som mulig. Læreboktekster er kjedelig. Men de skal være enkle og forklarende. Nyhetstekster er følelsesløse. Den eneste oppgaven en nyhetstekst har, er å formidle hva som har skjedd, hvor det har skjedd, hvordan det har skjedd og når det har skjedd, hvem det har skjedd med.
Internett-tekster er kortere enn tekster i aviser og magasiner, men kan de bli like gode? Og hvorfor leser vi mindre?
:-) Annicken
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar